Til minne om Redningshunden Isi 2003-2017

Redningshunden Isi

1.. juni 2017 gikk Isi over regnbuebroen. Hun ble 14 år og 3 måneder. Tone er så takknemlig for alle de gode årene de fikk sammen.

Tone forteller litt om Isi: Hun ble født i mars 2003, hos oppdretter Charlotte Sundell på Kennel Comics i Sverige.

Hun tok alle med storm fra hun ankom Norge. Hun var så søt og vilter! Isi var min flat nr 3 og jeg hadde fra før redningshunden Pia i huset. De to hadde mange fine opplevelser sammen, til Pia døde sent i 2004. Isi var veldig glad i Pia, og nå er de nok sammen et sted over regnbuebroen.

Isi var en herlig hund å trene med, hun var lettlært og en hund som alle la merke til. Enten det var pga at hun stjal matpakken ut av sekken til noen, eller fordi hun hoppet inn gjennom åpne vinduer/dører i biler/hus hvis hun luktet mat, eller når hun ble fra seg av begeistring hvis noen hadde tid til å kose og klappe henne!

Hun ble godkjent redningshund ettersøkning i 2007 og gikk av med pensjon 1 januar 2014.  Isi og jeg har deltatt på uttallige leteaksjoner, mellom 70-80 stk. Og det største var jo selvsagt da vi gjorde to funn. To unge liv ble reddet. Det første funnet var i Sandnes i 2008, og det neste var i
Søgne i 2012. Det at vi har tilbrakt uttallige mil sammen, på spor, på teigsøk, på turer osv, gjør at man blir utrolig sammensveiset og glad i hverandre. Hun var min makker og jeg visste jeg kunne stole 100% på henne! Hun gjorde en super innsats for redningstjenesten!

I 2013 kom også Emma, en ny liten og vilter flatvalp og Isi var en fantastisk storesøster for henne. De fikk heldigvis over 4 gode år sammen. Og de to trivdes i hverandres selskap.

I februar 2017, nesten 14 år gammel, fikk Isi et slag. Hun falt og etterpå sjanglet hun og var veldig ustødig. Men 3 behandlinger med kiropraktikk ila en uke, gjorde at hun ble kvitt sjanglingen og ble seg selv igjen. Og hun fikk 3-4 gode måneder etter dette. De siste ukene Isi levde, ble hun dårligere i bakparten. Beina begynte å svikte og hun fikk mer og mer problemer med å reise seg og å gå.

Jeg ville ikke at hun skulle få det mer vondt og bli verre enn dette, så da ble det vanskeligste valget i mitt liv tatt. Jeg måtte la henne slippe… Og torsdag 1 juni sovnet hun rolig og fredelig inn her hjemme.


Hvil i fred, min kjære Isi, vi er mange som savner deg!

Legg igjen en kommentar